Jeg ønsker mer informasjon

Send oss telefonnummer eller e-postadresse og du får raskt svar!

Takk for din interesse! Vi kontakter deg snart.

Oj, noe gikk galt! Vennligst prøv igjen. Takk!

Lukk skjema

Prestasjonsledelse i heimen

«Er det mest effektivt å skrelle potetene før eller etter de kokes?» tenkte jeg, mens jeg tygget en varm potet.

«Det går raskest å skrelle dem før de kokes, men da forsvinner også mer av selve poteten inklusive det mest næringsrike laget. Finnes det en metode der det går an å måle nytten ved mer potet og flere næringsstoffer opp mot spart tid?». Alt dette foregikk i hodet mens Vivian engasjert forklarte hvordan hun hadde hamlet opp med nok en urimelig NAV-bruker på jobben sin. Jeg fikk ikke med meg så mye av det Vivian fortalte. Hun må ha merket det. Stemmen hennes ble mindre engasjert, litt irritert og spakere omtrent på det tidspunktet historien sannsynligvis burde ha kommet til et slags klimaks. Jeg var imidlertid langt inne i effektivitetens verden, og tok bare halvveis notis av at hun ble helt stille, innesluttet og mutt.

Jeg hadde nemlig vært på seminar. Og slik var det hver gang jeg var på seminar; jeg fikk mange nye inntrykk og ideer som surret rundt i hodet mitt i dagevis. Jeg ble nesten besatt av å finne måter å anvende ny kunnskap i praksis, og dermed var det vanskelig å trenge inn til meg. Denne gangen hadde seminaret handlet om Prestasjonsledelse og Effektivitet. To ord som virket forlokkende på en siviløkonom som meg. Spesielt var det ett foredrag fra en HR-direktør i et stort IT-firma som hadde fenget meg. Hun hadde forklart inngående hvordan de hadde brukt karaktergiving i medarbeidersamtaler som et viktig verktøy for å øke prestasjonene og effektiviteten i selskapet.

Hun fortalte om hvordan selskapet hadde innført dette i to steg. Først var det å etablere aksepten for en karaktergivning. Det ble brukt karakterer fra 1 til 5 der 1 betydde langt under forventning, 3 betydde at man møtte forventningene og 5 betydde at man presterte langt over forventning. Karakterene ble møtt med skepsis fra de ansatte, men hennes erfaring var at de tvang fram ærligere tilbakemeldinger. Tross for motstand internt, hadde de til slutt fått det igjennom. Det hadde bare vært om å gjøre å stå på og ikke gi seg når man først hadde bestemt seg. 

Det store spranget kom imidlertid med steg 2: koblingen mellom karakterer og belønning. Denne innføringen hadde møtt ganske mye motstand, men var nå fullt rullet ut. Det var litt tidlig å si noe konkret om resultatene enda, men det virket som de viktigste KPI-ene hadde hatt en positiv utvikling siden denne innføringen.

Jeg satt og tenkte mye på dette foredraget. Det virket jo så tilforlatelig enkelt. Det burde jo ikke være noe problem å innføre på min jobb heller. Alt som behøvdes var litt planlegging… Jeg la ikke merke til at Vivian alt hadde gått fra bordet.

Etter barna var i seng grublet jeg fortsatt på hvordan jeg skulle presentere dette for ledergruppen jeg satt i. Administrerende kunne være litt uforutsigbar av og til – spesielt når vi diskuterte noe som berørte de ansatte. Under tannpussen hadde jeg funnet nøkkelen for overbevisning. Dette var jo noe som var bra både for resultatene til firmaet og for den enkeltes utvikling. Fornøyd spyttet jeg ut, tørket vekk overflødig tannkrem og et fornøyd smil, og satte kursen mot soverommet. Her begynte jeg å fundere på hvilke andre ting som jeg hadde lagt merke til på dette seminaret. Vivian lå og leste, da jeg krabbet under dyna. Like etter slukket hun lyset og la seg til for å sove.

Da slo plutselig noe ned i meg som en annen foredragsholder hadde uttrykt med et skjevt smil i en liten bisetning: «Det er ofte de samme mekanismene som virker på hjemmebane som på jobben». Hva om jeg koblet denne kunnskapen med den foregående?

«Vivian», prøvde jeg forsiktig, «sover du?»
«Nei, ikke nå lenger..»
«Unnskyld… det var bare noe…»
«Ja?»

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle starte dette temaet. Jeg måtte ta en liten omvei:
«Husker du hva den der moderatoren på det ekteskapskurset vårt sa om hvor viktig det var med ærlige tilbakemeldinger?»
«Mm?»
«Ja, og at vi burde gi hverandre ærlige tilbakemeldinger på det aller meste… til og med på… ja du vet…når du og jeg…når vi…»
Dette gikk visst ikke så bra
«Sorry, Gunnar, men jeg er så sliten i dag. Jeg orker bare ikke.»

Hvis det ikke hjalp med omveier, var det kanskje bedre å gå rett på sak:
«Nei, nei… nei… jeg ville bare si … at jeg gir deg en treer.»
«En treer?»
«Ja på en skala fra 1 til 5»

Nå var Vivian våken!
Jeg fortsatte raskt: «Ja det er ingen grunn til å bli skuffet for det. 3 er ingen dårlig karakter. Det betyr jo at du møter forventningene… Det er der snittet ligger…»
«Gir du meg karakter?»
Til og med jeg skjønte at dette ble sagt med en faretruende undertone.
«Gir du meg karakter på hvordan jeg er i senga?!»

«Vel… det er et forsøk på en ærlig tilbakemelding… slik at du har muligheten til å…»
Mens jeg sa det skjønte jeg at dette ikke var lurt. Men man stopper jo ikke midt i en setning når man først har begynt på den.
«…slik at du har muligheten til å…til å…til å…utvikle deg…»
«Utvikle meg?»
«Ja på sett og vis er jo dette til … ditt … eget … beste …»
«Og hvordan er liksom dette til mitt eget beste?»

Jeg kjente noen små dråper av adrenalinbefengt spytt treffe meg i ansiktet i det Vivian bjeffet b-en i «beste». For en gangs skyld opplevde jeg et stort behov for å tenke før jeg snakket. Det ble stille en stund mens luften dirret i spenning. Jeg prøvde meg forsiktig.

«Vel, jeg syns jo vi har et veldig bra forhold…»
«Og hvilken karakter vil du gi det?» Spurte Vivian skarpt. Jeg motstod fristelsen til å svare og fortsatte som om jeg ikke hadde hørt avbrytelsen.
«…og for å få et godt forhold til å vare er det viktig å hele tiden strekke seg etter å være en best mulig partner – også når det gjelder… ja du vet…»
«Sex?»
«Ja…sex…»

I halvmørket så jeg Vivians øyne smalne. Når hun begynte på neste setning var stemmen lav og smygende – nesten innsmigrende. Dette lovet ikke bra.
«Så hvis jeg forstår deg rett,» begynte hun sakte, «…så vil dine ærlige tilbakemeldinger gjøre at jeg utvikler meg? Og hvis jeg utvikler meg blir jeg en stadig bedre partner og da er det større sjanse for at jeg får lov til å beholde deg? Og hvis jeg får lov til å beholde fantastiske deg så er det til det beste for meg?»
Det siste setningen virket noe illevarslende.
«…noe i den retningen, ja…»
«Har det aldri falt det lille hodet ditt inn at jeg kanskje er fornøyd med situasjonen akkurat slik den er? At det for eksempel er en grunn til at vi ikke har oftere sengekos? Og at den grunnen handler om at du er en 2-er?»

Jeg ble sjokkert. Det var jo henne vi snakket om. Hvorfor skulle hun absolutt vri det til å handle om meg? Jeg var da vel ingen 2-er i senga! Men hun fortsatte med vesentlig høyere stemme:
«…OG AT DET IKKE NØDVENDIGVIS TRENGER Å VÆRE TIL DET BESTE FOR MEG OM FORHOLDET VARER!»

Jeg kunne ikke la dette bli det siste ordet. Men det var nok ikke lurt å argumentere direkte imot. Jeg måtte få diskusjonen over på det den egentlig handlet om: henne. Hva var det HR-direktøren hadde sagt? Det var bare om å stå på og ikke gi seg. Jeg trengte en ny vinkling. Var det for tidlig å lufte steg 2 allerede?

-----------

Jeg nippet til kaffen og tenkte instinktivt:  
«Er det mest effektivt å bruke pappkopper eller keramikk-krus? Pappkopper fører til mer forbruk og avfall, mens keramikk-krus krever mer energi å lage. Jeg lurer på hvor mange kopper kaffe man må drikke av et keramikk-krus før det er mer energieffektivt enn å bruke pappkopper…».
Plutselig ble jeg vàr at Felix satt stille og kikket på meg. Var det min tur å snakke nå? Hadde han et litt syrlig smil godt gjemt i munnviken, eller var det bare jeg som var litt ekstra på vakt i dag?

«Hva var det du spurte om igjen?» sa jeg. Felix er en meget tålmodig mann. Det var derfor jeg hadde valgt han til min personlige coach. Og det var jammen flaks at jeg skulle ha min månedlige coaching akkurat denne morgenen – morgenen etter jeg hadde hatt den tøffe faglige diskusjonen om prestasjonsledelse med Vivian.
«Hvilket ord var det som utløste det?»
«Hvilket ord som utløste handlingen som ga meg denne blåveisen?»
«Nettopp»
«Jeg tror det smalt da jeg nevnte ordet ‘belønning’» Joda jeg var helt sikker på at jeg så et lite, syrlig smil langt der inne nå. «Og så var plutselig den faglige diskusjonen helt over. Hun har faktisk ikke sagt et ord til meg siden da.»

«Så hvis jeg skal forsøke å oppsummere det du har fortalt meg så har følgende skjedd: Du lærte på et seminar at for å øke prestasjonene bør man gi de ansatte karakterer etter prestasjon og koble disse karakterene mot belønning, og du lærte at det ofte er de samme mekanismene som virker på hjemmebane som på jobben?»
Jeg nikket
«Og så prøvde du ut prestasjonsledelsesteorien hjemme på kona for å øke prestasjonene hennes i senga? Kanskje med håp om oftere og bedre sex?»
Jeg nikket igjen.
«Fikk du ønsket effekt av det, da?»
«Nei… tvert imot», måtte jeg motstrebende innrømme.
«Så hvilken læring kan du trekke ut fra dette lille forsøket?» fortsatte Felix – fortsatt med et smil i munnviken som han forsøkte å skjule så godt han kunne.

Jeg tenkte litt. Og så sa jeg oppgitt: «At alt jeg lærte på det seminaret bare var rubbish!»
«Jeg vet ikke om jeg er helt enig i det», sa Felix. «det er fortsatt noe jeg mener du skal ta med deg fra det seminaret..»
«Javel?» sa jeg overrasket.
«Det er ofte de samme mekanismene som virker på hjemmebane som på jobben», sa Felix – og smilte endelig helt åpenlyst.

Jeg ønsker mer informasjon